Det rødeste eplet i værden
Dagens første bie møtte vi på Fornebu. Den var egentlig ganske skummel og under svært dramatiske omstendigheter, som jeg skal spare dere for, så teleporterte Sindre ut av virkeligheten og ble borte.
Det er åpenbart farlig på Fornebu (og det er ikke på veien til Hadeland i det hele tatt heller) så jeg skal forsøke å holde meg litt unna derfra fremover.
Beklager digresjonen... Vi må ut av Oslo.
Omsider kom vi oss på rett vei igjen.
Nesten framme og med utsikt over vidunderlig blåe fjell.
Og der, rett foran bikubene, lå værdens rødeste eple og ventet på oss.
Jeg tror det falt ned, bare for å fortelle at dette var akkurat riktig dag å høste epler på.
Og det var det virkelig.
Hele fire fine røde epler ble det i år.
Og så ringblomstene da, for ikke å glemme dem.
De har vært så snille å blomstre på nytt etter at jeg klippet dem sist.
Så da kan vi dra hjem å lage et nytt glass med calendulaolje.
Men egentlig var det jo biene vi skulle hit for.
Det var voldsom aktivitet da vi kom. De liker visst sola akkurat som meg. Jeg skjønner dem godt egentlig.
Bier spiser som jeg har fortalt tidligere, sukker. I flytende form.
Så da er det bare å sveive i gang sukkerlakekokeriet og få smeltet 10kg sukker.
Det tar litt tid. spesiellt fordi man ikke kan helle kokende sukkervann oppi forkaret til biene. Derfor man vi vente til det smeltede sukkeret blir kaldt.
Man må også passe på at barna ikke forsyner seg av den kokende sukkerlaken.
Barn spiser nemlig også sukker.
Og i tilfeller der sukkeret forekommer i så store mengder som her synker barnas inteligensnivå drastisk.
Man må altså passe på at barna ikke skader seg med sukkerlaken før den blir kald.
Etter at den har blitt kald må man passe på at de ikke pådrar seg diabetes.
Når man samtidig skulle ha spist selv, så passer det fint å gå og grave opp noen poteter.
Og det var tydeligvis på tide, ettersom Sofies kommentar til potetgravingen var at;
Hun ville ikke spise sånne poteter som hadde vært nedi den jorda!!
Potetangsten ga seg heldigvis etterhvert.
Det hjalp å vaske potetene.
Etter omtrent tre timer med venting, potethøsting og middag, ble sukkeret endelig kaldt nok til å helle i kubene.
Biene hadde vært så flinke å tatt ned all maten sin fra sist vi var her!
Jeg blir liksom imponert på en rar måte...
Og utrolig lettet.
En ting med de biene er at jeg har begynt å være oppriktig bekymret for at ikke biene skal spise ordentlig.
At de skal fryse, eller bli våte, syke, begynne å sverme eller for ikke å si bli stjålet.
Så til min store lettelse. De har spist all maten sin!!!
(Og de hadde heller ikke blitt stjålet.)
Her ser dere dem oppe i forkaret hvor de sikkert lurer på om ikke det kommer mer mat snart.
Mat fikk de, og vi har desverre kjørt tilbake til Oslo. Barna skal på skolen, og jeg skal ha malekurs i morgen.
Mer biehistorie kommer om en uke eller to.
Vil du vite mer om hvordan det går?
Eller kanskje smake på honningen vår?
Meld deg på vårt nyhetsbrev via kontaktformen.
